Zapp & Kif

Dette innlegget kan virke kontroversielt, og jeg skal innrømme at det ikke er en innstilling man burde ha. Det er pessimistisk, apatisk og svært kynisk, men det er også noe jeg tror ligger i menneskenaturen. Mennesket er født en voyeur med instinkt som gjør at man tenker på seg selv før andre. Mennesket er også født nysgjerrig, og om ikke mer enn gjennomsnittet så er jeg ihvertfall like nysgjerrig som Ola Sapiens Sapiens. Og da kommer vi til poenget med innlegget - global oppvarming.


Rent vitenskapelig sett, så er global oppvarming utrolig spennende. Jeg er ikke så interessert i om det er menneskeskapt, naturlige svingninger, osv. Jeg vet at verden har vært mye varmere og mye kaldere før enn det kan bli de neste par hundre årene, og jorden har overlevd. Det er jo det store paradokset når det gjelder global oppvarming og de som sier at vi må redde planeten - planeten klarer seg fint. Det er kun menneskeheten (og andre dyrearter, selvfølgelig) som taper på at jorden varmes opp. Vi kan øke jordens temperatur med 10 grader, noe som er helt vanvittig mye, og dyreliv vil fortsette. Ikke nøyaktig det samme dyrelivet selvfølgelig, men kloden har sett mye mer drastiske endringer. Hvis man er hengiven supporter av kampen mot global oppvarming, så er det på tide å innrømme at man gjør det for menneskehetens skyld, ikke for naturens. Det er selvfølgelig ingenting galt med det, men naturen er her for å bli - det er vi mennesker som bare er midlertidige. Passende nok er vi også nokså selvdestruktive, et selvløsende problem fra naturens synspunkt. Et myggstikk som jorden klør litt på i en dag, før den går videre med tilværelsen sin.



Så er det introduksjonen av det kyniske. Jeg synes global oppvarming er spennende. Jeg har sett The Day After Tomorrow, og jeg ble ikke redd - jeg ble spent. Riktignok ikke av filmens utrolig svake fremstilling av situasjonen, men av tanken på at vi lever i menneskehetens mest spennende tidsalder. Menneskeheten har eksistert i 10 000 år (6000 år hvis du er kristen) og aldri før har det skjedd så mye. Vi er midt i en teknologisk revolusjon, vi har begynt å løse en del store mysterier om oss selv og universet, vi kan kurere sykdommer og transplantere hjerter og bygge roboter og lage CGIen i Transformers, men det ser ikke ut som vi kommer til å klare de neste 10 000 årene like knirkefritt. Og det får vi være vitne til. Vi får være vitne til de mest vanvittige værkatastrofene, vi får se en nordpol uten is, vi får kanskje være vitne til slutten på menneskeheten. Hvis man er litt likegyldig til menneskeheten et øyeblikk (les litt Marquis de Sade hvis du trenger inspirasjon), så kan vi se på dette som det mest spennende som har eller noengang vil skje oss.


Jeg vil se menneskeheten gå under. Jeg vil se flodbølger som svelger hele byen på YouTube og Dagsrevyen. Jeg vil se naturen banke oss. Det fascinerer oss på film og litteratur, hvorfor må vi late som det ikke er like spennende når det skjer i virkeligheten? Jeg har alltid drømt at vi en dag kom til å se opptak av et monster som angriper en storby eller at aliens kommer og utsletter oss (før en ung og karismatisk amerikansk president redder oss i et jagerfly), og nå som vi endelig begynner å se en katastrofefilm skje i virkeligheten så ønsker vi å utsette det.

For det er jo det vi gjør. Det går ikke an å stoppe global oppvarming, det er like umulig å redde menneskeheten fra en eventuell utslettelse. Det går bare an å utsette det, og mamma sa alltid at jeg ikke skulle utsette til i morgen det jeg kunne gjøre i dag.


-Zapp